Gründeren startet reisen på fabrikkgulvet, midt i pulsen av norsk matproduksjon. Hun lærte raskt hvor små feil kunne få store konsekvenser –
en temperatur som avviker litt, en batch som må kasseres, et avvik som gjentar seg gang på gang. Hver hendelse krevde tid, ressurser og samhandling mellom mennesker med ulik fagbakgrunn.
 

Det ble tydelig at utfordringene ikke bare handlet om produksjon, men om hvordan man jobbet med forbedring. Dokumentasjonen var tung, prosessene var manuelle og mye av den tause kunnskapen ble aldri fanget opp. For mange ble forbedringsarbeid et ekstraarbeid – ikke en naturlig del av hverdagen.
 

Gjennom årene vokste frustrasjonen, men også forståelsen. Gründeren så hvordan dyktige mennesker gjorde sitt beste innenfor systemene de hadde, og hvordan det likevel ofte ikke var nok. Samtidig vokste ønsket om å gjøre noe med det – å bygge bro mellom kunnskapen på fabrikkgulvet og beslutningene i ledelsen.
 

Etter flere år i industrien tok hun steget inn i teknologiverdenen. Der fikk hun innsikt i hvordan digitale løsninger faktisk kan endre måten vi jobber på – når de bygges med mennesket i sentrum. Hun ledet prosjekter i store industriselskaper, lærte hvordan IT-systemer designes, og så hva som skjer når teknologi fungerer – og når den ikke gjør det.
 

Denne kombinasjonen av praktisk produksjonserfaring og teknologisk forståelse ble gnisten som tente idéen bak OlavaTech.
Ikke som et prosjekt, men som et livsverk – et oppdrag om å gjøre forbedringsarbeid enklere, mer menneskelig og mer virkningsfullt.
 

Med støtte fra Innovasjon Norge, Aurskog Sparebank og i samarbeid med flere av landets ledende matprodusenter startet reisen. Hver samtale, hver observasjon og hvert innspill fra fabrikkene bidro til å forme retningen. OlavaTech vokste steg for steg – med det samme målet hele veien: å sikre verdi der verdiene faktisk skapes.
 

I dag står OlavaTech klar til å ta det neste steget – fra utvikling til utprøving i fullskala produksjon. Det markerer begynnelsen på et nytt kapittel i en reise som startet med et enkelt spørsmål på fabrikkgulvet:

Hvorfor gjør vi det egentlig slik – og hvordan kan vi gjøre det bedre?